Jeg inspireres av mennesker. Jeg har et vagt barndomsminne om å male på veggene helt uforskammet, som jeg vil si var de første tonene av min sirenesang.

Vincent van Goghs Terrasse du café le soir ble et fyrtårn – et bevis på at kunst kan trekke deg inn i en verden du ikke vil forlate.

For meg er kunsten en sang som både lokker og utfordrer, en invitasjon til å reise innover i seg selv – som sjøfolk som hører sirenenes melodi og ikke kan snu.

Hvert verk er en bølge av abstrakt skjønnhet og emosjonell sannhet. Teksturene er som havets skiftende overflate – rolig ett øyeblikk, vilt og utemmelig det neste. Fargene bærer med seg lyset fra overflaten og mørket fra dypet.

Som sirenesang er kunsten både vakker og umulig å ignorere – den trekker deg inn, holder deg fast og etterlater deg forvandlet.